Kvintsirkelen

Det sies at flertallet alltid har rett. Selv om historien har vist at dette slett ikke alltid er tilfellet, kan det spørres om ikke flertallet i en gruppe generelt har større sannsynlighet for å komme til den rette avgjørelsen i en sak enn det et enkeltindivid har. I sin drøftelse av dette spørsmålet i boken ”Infotopia: How many minds produce knowledge”, refererer jusprofessoren Cass R. Sunstein blant annet til det såkalte ”Condorcet´s Jury Theorem” eller jury-teoremet.

Denne teorien, som første gang ble introdusert av Marquis de Condorcet, går nettopp ut på at summen av en gruppe menneskers individuelle avgjørelser har større sannsynlighet for å nå en riktig avgjørelse på et spørsmål enn et enkelt individ alene, og jo større gruppen er, dess større vil sannsynligheten være for at flertallets avgjørelse er riktig. Forutsetningene for dette er imidlertid at hver enkelt person i gruppen har over 50% sjanse for riktig svar. En femti prosents sjanse for å komme frem til svaret på et hvilket som helst spørsmål, vil nemlig bare tilsvare en ren gjetning. Svaret må derfor være basert på riktige oppfatninger av sann informasjon for å ha mer enn 50 % sjanse for å være korrekt. Det vil imidlertid være en risiko for å komme under en femti prosents sannsynlighet for rett svar, dette hvis avgjørelsen bygger på feil informasjon eller feilaktig oppfatning av de faktiske opplysninger som danner grunnlag for avgjørelsen.

Dersom hvert enkelt medlem i gruppen har over femti prosent sannsynlighet for å komme frem til riktig svar, vil altså sjansen for at gruppen som helhet tar den riktige avgjørelsen, øke proporsjonalt med antall medlemmer i gruppen. En jury bestående av 15 personer, vil i så måte ha større sjanse for å treffe riktig avgjørelse enn en jury med 12 medlemmer.

Teorien er basert på ganske enkel regning. La oss anta at en gruppe består av tre personer som alle har 67% sjanse for å svare riktig på et spørsmål. Sannsynligheten for at flertallet i gruppen vil produsere det riktige svaret er 74%, og denne sannsynligheten vil fortsette å øke ettersom størrelsen på gruppen øker.

Til og med i tilfeller der ikke alle gruppens medlemmer har mer enn 50% sjanse for å komme frem til riktig svar, kan teorien vise seg å holde vann. Hvis man tenker seg at seksti prosent av gruppen med 51% sannsynlighet vil svare riktig, mens den resterende delen av gruppen har 50% sjanse for å komme frem til riktig løsning, vil sannsynligheten for et korrekt svar allikevel bevege seg mot 100% etter hvert som størrelsen på gruppen øker. Dette fordi den største delen av gruppen har større sannsynlighet for å svare riktig enn for å svare galt, mens den resterende delen av gruppen har like stor sannsynlighet for å svare riktig som for å svare galt.

Dersom sannsynligheten for at individene i gruppen svarer riktig, imidlertid skulle vise seg å være under femti prosent, synker sannsynligheten for at gruppen som helhet vil komme frem til korrekt konklusjon i takt med at antall medlemmer i gruppen øker. Slike problemer kan oppstå når flertallet i en gruppe er preget av systematiske feiloppfatninger, såkalte bias. Hadde man for eksempel spurt en gruppe mennesker på 1500-tallet om jorden var rund eller flat, ville nok et overveldende flertall ha svart det sistnevnte. I slike tilfeller vil altså avgjørelsen bli feilaktig, uavhengig av størrelsen på gruppen.

For at individene i gruppen skal ha over 50% sjanse for å svare riktig, vil det i noen tilfeller være en forutsetning at de har nødvendig kompetanse vedrørende saken. For eksempel vil én enkelt lege ha større sannsynlighet for å beslutte rett behandling for en pasient enn en gruppe av personer uten medisinsk utdannelse. Derimot vil flertallet av en gruppe av leger ha større sannsynlighet for å bestemme den riktige behandling enn en enkelt lege.

At jury-teoremet, som i ovennevnte eksempel, også gjelder tilfeller som ikke har to klart definerte svaralternativer, demonstrerer Sunstein gjennom følgende eksempel: En gruppe av 56 studenter ble spurt om antallet bønner i en krukke. Det riktige svaret var 850 bønner, og gjennomsnittet av svarene i gruppen tilsvarte 871 bønner, og var med unntak av én enkelt student bedre enn de øvrige 55 individuelle svarene.

I dette eksemplet var det riktige svaret et objektivt demonstrerbart faktum. Langt fra alle spørsmål har klart definerte svar som umiddelbart kan plasseres i kategoriene ”riktig” eller ”galt”, ofte kan svarene kanskje like gjerne karakteriseres som ”gode” og ”dårlige”. Dette vil for eksempel gjelde politiske spørsmål som om det skal drives olje – og gassvirksomhet i Barentshavet. Det kan kanskje hevdes at en gruppe menneskers individuelle avgjørelser vil resultere i en ”bedre” beslutning enn én enkelt persons beslutning. På dette og flere andre områder, møter imidlertid jury-teoremet problemer. En eventuell ”riktig” avgjørelse om olje- og gassvirksomhet i Barentshavet, krever en grundig avveiing av fordeler og ulemper og risiko knyttet til slik virksomhet, og det må antas at disse momentene vil komme bedre frem gjennom en deliberasjon mellom gruppens medlemmer (i dette tilfellet regjeringskollegiet og Stortinget) enn gjennom individuell stemmeavgivning der deltakerne ikke påvirker hverandre.

Kilder:
Sunstein, Cass (2006): ”Infotopia: How many minds produce knowledge”. Oxford: University Press
http://en.wikipedia.org/wiki/Condorcet’s_jury_theorem